- Hamna er en del av meg

– Hamna for life!

Emma Isaksen er 17 år, hun smiler bredt og overbevisende.

– Jeg er en del av hamnafolket slik Hamna er en del av meg.

Hanna og Martin Holmstad (18) nikker bekreftende. Tvillingene i årskullet over deler Isaksens begeistring. Trioen møttes på fotballøkka på barneskolen. De har bodd i Hamna hele livet. Og skal vi tro Isaksen, blir de å bo her livet ut.

– Hvorfor skal jeg noen gang flytte fra stedet jeg hører til? spør hun.

Hva får tre postpubertale tenåringer til å snakke så varmt om egen bydel?

Nordvest på Tromsøya ligger det som kommestyrepolitikerne, de lokale og avisen Nordlys alle er samstemte om: Hamna er byens nye satsingsområde. Her bygges det ut infrastruktur som bil-, gang- og sykkelvei, grønne møteplasser, nye barnehager og skoler. Hyppigere og direkte kollektivavganger har kortet ned på den 7 kilometer lange reisen til sentrum. Universitetet og sykehuset kan nås til fots på under 10 minutter. Her kombineres det rurale landliv – ut døren med skiene på, et anerkjennende «hei» fra en forbipasserende og en økologisk bondegård som nabo – med det urbane byliv.

Naturen som lekeplass

Vi møter trioen på hjemmebane for en guidet tur i området. Lakkerte negler, store smykker, hullete jeans og tidsriktige frisyrer kamuflerer tre aktive idrettsfans. De ser irriterende laidbacke og kule ut.

– Naturen er og har alltid vært vår lekeplass, sier Martin mens han gestikulerer.

– I friminuttet var bestevennen min og jeg forskere i den store skogen, forteller Hanna.

– Ja, den opplevdes i hvert fall stor på den tiden, avbryter Martin. – Så stor at vi aldri rakk å utforske hele.

Han peker på skogen, som er en forlengelse av skolegården på Solneset skole.

– Jeg kan ikke huske at vi gikk lei. Vi lagde hus, klatret i trærne og imiterte «Farmen». Tvekampene var alltid inkludert, fortsetter Hanna.

– Jeg husker godt melkespannholdingen, mimrer Martin.

– Når vi kom hjem fra skolen, var det på’n igjen, ler Emma.

Martin sier seg enig.

– Det var mye «Boksen går». Her var og er vi lekekamerater på tvers av alderstrinn. Det oppleves ufarlig og trygt å leke ute, selv i blåtimen ved mørketiden.

Fotballbanen som møteplass

Omgivelsene her inviterer deg ut og inn i naturen, både som hobby- og/eller supermosjonist, pensjonist eller nysgjerrig barn. De lever side om side, tett på havet, tett på Marka.

– Å våkne opp her og spise frokost til denne utsikten, det gir en ro som du ikke får midt i byen, mener Emma.

– Det beste med å bo her må være at jeg er utenfor byen, men i den. Vi går ikke glipp av noe. Det er «best of both worlds», fortsetter hun.

– Og samholdet, legger hun raskt til. – Det er en så inkluderende og trygg gjeng. Har jeg hatt en dårlig dag og trenger et smil, tar jeg meg en tur på fotballbanen. Selv på sure vinterdager blir jeg varm av nærheten man opplever der. Vi trosser vær og vind, og kler oss godt. Det er kaffe på kok. Vi blir kjent. Barn, foreldre, trenere og andre – også de som er uinteressert i fotball. Banen er et samlingspunkt.

Og når snøen har lagt seg?

– Da stikker vi inn i Hamnahallen for søndagscafé, treninger og turneringer, sier Emma.

Tilbake hit

Som mennesker og som samfunn er vi avhengig av dynamiske omgivelser. Gjennom livets ulike faser fra start til slutt trengs det tak over hodet og mer til. Et sted å kalle hjem, en trygg havn som tåler at det stormer utenfor. Velger du å bo i Hamna, velger du bygda, nær havet og Marka, men med umiddelbar nærhet til byen.

– Det er trygt og et veldig fint sted å høre til. Det er klart vi skal tilbake hit for resten av livet, avslutter Hanna.